Alpine farer

Andre tur er gjennomført, og denne gangen var det Jostedalsbreen som var destinasjonen. Her hadde vi fem dager på bre, hvor hovedmålet etter endt undervisning var å være i stand til å gå på enkle breer i Norge sammen med andre med tilsvarende bakgrunn. For å være kvalifisert til dette er det en rekke ferdigheter innenfor forskjellige kategorier man skal ha kunnskap om. Dette innebærer blant annet kunnskap om alpine farer, bevegelsesteknikk, vandring i taulag, kameratredning og trygg ferdsel på bre. I dette innlegget skal jeg greie mer ut om alpine farer.

Når det kommer til brevandring, finnes det mange forskjellige alpine farer. De farene jeg skal ta for meg i dette innlegget er bresprekker, isfall og kollaps og snøblindhet. Bresprekker er den største faren i brevandring. Breboka, håndbok i brevandring (2011) har en god forklaring på hvordan disse oppstår.

       På sin vei utsettes isen både for store trykk og strekk. Når trykk- og/eller strekkreftene er store nok fører det til deformasjon av isen. Dette ser vi på overflaten som oppsprekking der strekkreftene er sterkest, og som oppstuvinger der trykkreftene har overtaket. 
                                                                                    (Breboka, håndbok i brevandring, 2011, s. 24)

Randsprekker. Foto: Petter Olsen

Bresprekker kan klassifiseres i tre hovedgrupper; randsprekker, tverrsprekker og lengdesprekker. Randsprekker oppstår langs kantene på breen, hvor breen har mer friksjon mot fjellet. Dermed oppstår store strekkspenninger som gir sprekker oppover og innover breen. Tverrsprekker dannes når breen får et brattere fall. Isen i fallet får større hastighet og knekker fra isen på oversiden. Disse er ofte større og bredere enn randsprekkene, og det er ofte høydeforskjell mellom iskanten på hver side, noe som gjør dem vanskelige å krysse. Lengdesprekker oppstår ved utvidelse av dalen der breen ligger, eller hvis det ligger en langsgående fjellrygg under breen. Disse dannes i breens bevegelsesretning. (Breboka, håndbok i brevandring, 2011)

En annen fare med brevandring er isfall og kollaps. Dette kommer av at breen er i bevegelse, som kan skape store luftrom under isen. Dette gjør den ustabil og fører til at isen kan kollapse. Dette kan være spesielt farefullt under på- og avstigning av breen. (Breboka, håndbok i brevandring, 2011)

Husk solbriller! Foto: Petter Olsen

Snøblindhet den siste faren jeg skal innom. Hvis øynene utsettes for direkte eller indirekte (refleksjon fra snødekket) sollys uten beskyttelse av solbriller, vil de ultrafiolette strålene strålene påvirke øyet . Tegn på snøblindhet kan være først svie i øynene, deretter kan begynner tårene å renne og du orker ikke lys på øynene (Breboka, håndbok i brevandring, 2011). En felle mange går i er å droppe solbrillene når det er overskyet. Det vil alltid være en viss grad av ultrafiolette stråling tilstede, og under overskyet vær vil man ikke knipe igjen øynene like mye som når det er sol. Dette gjør at øynene er mer utsatt. Den beste måten å hindre snøblindhet er å bruke solbriller med sidedekning. (Breboka, håndbok i brevandring, 2011)

Personlig synes jeg teori om brevandring ikke er veldig spennende, derfor har det vært ekstremt lærerikt å få delta på brevandring med kompatible instruktører. Dette gjør at lærekurven er mye brattere enn om man sitter i et klasserom. Det å bli firt ned i bresprekker, faktisk stå å se isen kollapse og kjenne på strålinga fra sola selv når det er overskyet, gjør at man virkelig får kjent på farene til denne saktegående ekstremsporten.

Kilder:
Breboka, håndbok om brevandring (2011). Alpine farer s.130-133, brelære s. 24-25